Av barn og fulle folk...

Ingen i verden er mer ufiltrerte enn små barn. Vel, kanskje én og annen voksen, og gjerne de en smule beduggede voksne, som enten lider av "løs lever" eller rett og slett ikke bryr seg. Men dog.

En gang i blant stikker disse ufiltrerte barna innom hjemmet mitt, og ikke sjeldent i sådanne stunder da jeg har plassert meg med bena høyt og nesa i et eller annet lesestoff. Jeg lax'er. Og hva skjer? Joda, noe omtrent som slikt:

Poden har med seg ei nabojente inn. De er på lekerommet oppe, men som så ofte før reker de umerkelig ned i stua "mi", selv om regelen for besøk inne er "rom eller lekerom". Jeg ligger på sofaen med ei bok og føler meg plutselig beglodd. Jeg senker boka og ser rett inn i ansiktet på den nysgjerrige nabojenta. "Hva gjør du?" "Leser", svarer jeg og smiler. "Hva da?" , spør hun med hodet på skakke. Jeg sukker inni meg og svarer "ei bok. Nå må du leke med Poden. Jeg løftet boka igjen om prøver å finne stedet jeg sluttet på. En tydelig sosial avvisning, i mine øyne.

Men mine øyne er voksne, og en femårings øyne ser ikke alltid de samme tingene. Så hun står litt til. Rolig. Og ser på meg. Jeg hører prustingen hennes, men later iherdig som om jeg ikke enser henne. Så skjer det. Hun scanner rommet!! 

Hvorfor, hvorfor i all verden!, har barn fått evnen til å observere og henge seg opp i ALT?! Hver minste ting man glemmer, unnlater si/gjøre, gjemmer unna... Alt. Den skitne sokken mannen mista under godstolen i går kveld - og som jeg ikke gadd raske med meg i morres. Busen treåringen klinte på veggen i entréen, og som jeg i kampens hete glemte å fjerne. "Frieren" (les: støvspindelet som plutselig henger i krinker og kroker) som henger i taket i stua. Knirket fra en godtpose når en sniker til seg en godbit i smug. Alt får små øyne og ører med seg. 

"Hva er det?", spør nabojenta plutselig med en stemme som skjærer inn i boka mi. "Hva da?", svarer jeg halvhjerta. "Det der!", svarer hun med en stemme som indikerer at hun har funnet en skatt, og peker mot skatollet i hjørnet. Jeg sukker, legger boka ned og vrir den slakke kroppen min i vinkel for å følge pekefingeren hennes. Bak skatollet, klint inn i veggen halveis oppe på baksiden, stikker et oransje eseløre av en plastbrikke ut. Det er en isskrape. Den falt ned fra toppen av skatollet for ei uke siden da jeg i et anfall av surhet smalt kjøkkendøra litt hardt igjen. Siden da har den hengt der. Snikende ut mellom skatollet og veggen, som en hånlig påminnelse om hvorfor jeg stadig kjefter på ungene når de smeller med dørene. "Titt, titt, her er jeg! Jeg falt ned da du smalt med døra - aaaakkurat som du selv forutsa!" Den har kilt seg. Jeg fikk den ikke ut da jeg forsøkte, så nå henger den der.

 "Hva er det?", spør jentungen igjen. "En isskrape", svarer jeg kort, og vil gjenoppta lesingen. "Hva er det?", spør frk. Nysgjerrig igjen, og jeg kjenner irritasjonen prikke inni ørene. I mitt stille sinn får sidene i boka mi vinger og flyr ut gjennom vinduet. "Det er en duppedings", svarer jeg i håp om at det korte svaret skal avspise henne. I neste nu er hun over gulvet og undersøker "duppedingsen". Jeg himler med øynene.  "Hvorfor henger den her?", fortsetter hun mens hun pirker og pirker på eseløret. "Den datt", svarer jeg kort og prøver å avspise henne før jeg må ut i en lang og ydmykende forklaring på hvorfor den datt. Hun pirker og pirker. Jeg finner fram i boka igjen.

"Hvorfor tok du den ikke bare fram igjen?" Stemmen har fått et snev av noe irettesettende. Jeg stirrer opp i nabojentefjeset med briller på snei og snørra på tørk. I hånda holder hun isskrapa som glor triumferende på meg. "Fordi", svarer jeg kort og banner innvendig mens jeg lurer på om jeg kan fortelle henne forskjellen mellom pølsefingre og kleptoklyper. Jeg konkluderer fornuftig nok med at det er lurt og la være, og roper høyt på Poden. Det er definitivt på tide å hoppe litt på trampolinen! 

I mitt indre hører jeg hvordan nabojenta forteller hjemme hvordan mora til Poden bare ligger og slenger på sofaen, mens ishakkene ligger og roter bak skapene. Heldigvis vet jeg at barnets mor kjenner til det manglende filteret. Dessuten forteller Poden at det bor elefanter under sengene der også.

Og ved kveldens leggerutiner vet jeg at jeg må svelge en hårete kamel mens jeg forklarer Poden at man ikke bare kan la være å leke med nabobarna, selv om man syns de maser...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits