Av barn og fulle folk...

Ingen i verden er mer ufiltrerte enn små barn. Vel, kanskje én og annen voksen, og gjerne de en smule beduggede voksne, som enten lider av "løs lever" eller rett og slett ikke bryr seg. Men dog.

En gang i blant stikker disse ufiltrerte barna innom hjemmet mitt, og ikke sjeldent i sådanne stunder da jeg har plassert meg med bena høyt og nesa i et eller annet lesestoff. Jeg lax'er. Og hva skjer? Joda, noe omtrent som slikt:

Poden har med seg ei nabojente inn. De er på lekerommet oppe, men som så ofte før reker de umerkelig ned i stua "mi", selv om regelen for besøk inne er "rom eller lekerom". Jeg ligger på sofaen med ei bok og føler meg plutselig beglodd. Jeg senker boka og ser rett inn i ansiktet på den nysgjerrige nabojenta. "Hva gjør du?" "Leser", svarer jeg og smiler. "Hva da?" , spør hun med hodet på skakke. Jeg sukker inni meg og svarer "ei bok. Nå må du leke med Poden. Jeg løftet boka igjen om prøver å finne stedet jeg sluttet på. En tydelig sosial avvisning, i mine øyne.

Men mine øyne er voksne, og en femårings øyne ser ikke alltid de samme tingene. Så hun står litt til. Rolig. Og ser på meg. Jeg hører prustingen hennes, men later iherdig som om jeg ikke enser henne. Så skjer det. Hun scanner rommet!! 

Hvorfor, hvorfor i all verden!, har barn fått evnen til å observere og henge seg opp i ALT?! Hver minste ting man glemmer, unnlater si/gjøre, gjemmer unna... Alt. Den skitne sokken mannen mista under godstolen i går kveld - og som jeg ikke gadd raske med meg i morres. Busen treåringen klinte på veggen i entréen, og som jeg i kampens hete glemte å fjerne. "Frieren" (les: støvspindelet som plutselig henger i krinker og kroker) som henger i taket i stua. Knirket fra en godtpose når en sniker til seg en godbit i smug. Alt får små øyne og ører med seg. 

"Hva er det?", spør nabojenta plutselig med en stemme som skjærer inn i boka mi. "Hva da?", svarer jeg halvhjerta. "Det der!", svarer hun med en stemme som indikerer at hun har funnet en skatt, og peker mot skatollet i hjørnet. Jeg sukker, legger boka ned og vrir den slakke kroppen min i vinkel for å følge pekefingeren hennes. Bak skatollet, klint inn i veggen halveis oppe på baksiden, stikker et oransje eseløre av en plastbrikke ut. Det er en isskrape. Den falt ned fra toppen av skatollet for ei uke siden da jeg i et anfall av surhet smalt kjøkkendøra litt hardt igjen. Siden da har den hengt der. Snikende ut mellom skatollet og veggen, som en hånlig påminnelse om hvorfor jeg stadig kjefter på ungene når de smeller med dørene. "Titt, titt, her er jeg! Jeg falt ned da du smalt med døra - aaaakkurat som du selv forutsa!" Den har kilt seg. Jeg fikk den ikke ut da jeg forsøkte, så nå henger den der.

 "Hva er det?", spør jentungen igjen. "En isskrape", svarer jeg kort, og vil gjenoppta lesingen. "Hva er det?", spør frk. Nysgjerrig igjen, og jeg kjenner irritasjonen prikke inni ørene. I mitt stille sinn får sidene i boka mi vinger og flyr ut gjennom vinduet. "Det er en duppedings", svarer jeg i håp om at det korte svaret skal avspise henne. I neste nu er hun over gulvet og undersøker "duppedingsen". Jeg himler med øynene.  "Hvorfor henger den her?", fortsetter hun mens hun pirker og pirker på eseløret. "Den datt", svarer jeg kort og prøver å avspise henne før jeg må ut i en lang og ydmykende forklaring på hvorfor den datt. Hun pirker og pirker. Jeg finner fram i boka igjen.

"Hvorfor tok du den ikke bare fram igjen?" Stemmen har fått et snev av noe irettesettende. Jeg stirrer opp i nabojentefjeset med briller på snei og snørra på tørk. I hånda holder hun isskrapa som glor triumferende på meg. "Fordi", svarer jeg kort og banner innvendig mens jeg lurer på om jeg kan fortelle henne forskjellen mellom pølsefingre og kleptoklyper. Jeg konkluderer fornuftig nok med at det er lurt og la være, og roper høyt på Poden. Det er definitivt på tide å hoppe litt på trampolinen! 

I mitt indre hører jeg hvordan nabojenta forteller hjemme hvordan mora til Poden bare ligger og slenger på sofaen, mens ishakkene ligger og roter bak skapene. Heldigvis vet jeg at barnets mor kjenner til det manglende filteret. Dessuten forteller Poden at det bor elefanter under sengene der også.

Og ved kveldens leggerutiner vet jeg at jeg må svelge en hårete kamel mens jeg forklarer Poden at man ikke bare kan la være å leke med nabobarna, selv om man syns de maser...

Telttur

"Vi skal på telttur!", gubben gliser fra øre til øre og vifter fornøyd med en kvittering fra en av landets store sportsbutikkjeder. Jeg står midt i en slåsskamp med trassig-petra som hyler "Jeg vil IKKE legge meeeeeeeg!!!" mens hun prøver å få inn en rett høyre på dette grufulle monsteret av en mor som påstår annet. Min interesse for mannens påståelige sommerferieplaner kunne ikke interessert meg mindre. Trassig-klumpen treffer meg i skinnleggen i et uoppmerksomt øyeblikk, et sekunds distraksjon fra en hvit dustelapp som omtrent blir stukket opp i ansiktet mitt av en glisende, superfornøyd mann. Jeg banner mellom sammenbitte tenner og får løftet krapylet opp fra sparkende ryggleie på gulvet og lempet henne over til den litt perplekse mannen.

 

Mannen har brukt feriepengene på telt. Og soveposer. Og liggeunderlag så flate som flattbrød. Og bærbar minigrill, stormkjøkken, sammenleggbart bord, elektrisk mygglampe, og magisk duppeditter som man strengt tatt ikke trenger på telttur. Jeg stirrer hypnotisert på kvitteringen akkompagnert av intens uling fra fremdeles kjempende trassig fireåring. Som for øyeblikket sloss mot sin litt sterkere pappa som fint kunne fått seg en rett høyre. I mine øyne.

 

Jeg gnir meg hardt over øynene, prøver å ikke se halvt hysterisk ut, og spør med is i stemmen "Hva skjedde med planen om å bygge ny terasse? Og ta en dagstur i Dyreparken?" Mannen blunker usikkert og svirrer med øyeeplene i febrilsk leting etter en redning. Han blir reddet av Gonggongen da fireåringen plutselig skifter taktikk og av full hals roper "Jeg må bææææææsjeeeee!"

 

Jeg har grufulle telttur-minner fra min traumatiske del av barndommen. Jeg, en tynnbeina, sjenert jentunge med kommuneblondt hår og blåhvit silkehud, i en trang stasjonsvogn skvist mellom eldre søsken i en bil med skinnseter, null aircondition og "lirekassen" på Nrk radio. Min fars glede over å ta oss med på tur. Min mors tause protest mens hun foret oss med knødra brødskiver med svett gulost. Ingen McDonalds der i gården - bare tupperbokser med sunn bondekost kilt mellom bag`er i baggasjerommet. Fars banning da vi kom til bestemmelesesstedet i pøsende regn og teltet ikke velvillig ville settes opp. Venting i bilen. Vått telt. Våte soveposer. Tynne liggeunderlag som ikke kunne skjule nattens vekst av nestampa gresstrå. Fars snorking. Å våkne, frysende, og aldeles skvist inn i teltveggen fordi roterende søsken i løpet av natta har stjålet både sovepose og liggeunderlag i kampens hete. Bli vekket av hundre grader inne i teltet, måtte stå opp og gå fem hundre meter før en kan fristille nattas fulle blære (som ikke akkurat har økt funksjonsnivå etter tre barnefødsler, by the way...), trippende mellom pissemaur og hoggorm. Myggstikk. Ikke få meg startet på myggstikk! Jeg er av dem som tåler dårlig myggstikk. Et vanlig, norsk myggstikk på meg blir som oftest på størrelse med en femkrone. Og, nei, jeg klør ikke! Mygg i landene rundt Middelhavet får meg til å lengte etter vinterkalde dager med grader som dreper mygg. De blir digre. Omtrent som tinntallerkner. Uten at jeg egentlig vet eksakt størrelsen på en tinntallerken. Og de klør. Prøv å la være å klø på myggstikk digre som tinntallerkner mens du sover....

 

Mannens iver blir fort dempet av min påtagende surmuling. Ikke ett ord har jeg ytret. Jeg forventer bare at han kjenner mitt hat for teltlivet så godt at han skjønner uten ord. Han prøver seg forsiktig med et "kom igjen, det blir bra dette..." Mitt drepende blikk kan få angripende krokodiller til å spille død. Og en ukes silent treatment  påbegynnes uten videre forklaringer.

 

Helt til ungene får ferten av farens galskap. Telt i hagen - weeeeeeh! Prøvesoving må gjennomføres (med unntak av undertegnede, som sover godt i senga inne!). Ungene begynner å snakke om Danmark. Et øyeblikk blir jeg grepet av lengselen etter morgenmad med ferske rundstykker og dansk salami. Jeg er umerkelig på gli. Smittet av utidige krapyls iver. Men jeg insisterer på markedets tykkeste luftmadrasser. Med automatisk pumpe. Og hvis det regner stopper vi ikke! Og det må være skikkelige toalettannlegg, og.... Mannen nærmer seg forsiktig den lumske og hardtbitende slangen han bor sammen med. Hva med en campingplass med spa?

 

Slaget er tapt. Det er fire mot en. Hvordan kan man motstå? Telt med ståhøyde, luftmadrasser tykke som en rammemadrass, spa i sikte. Det eneste som mangler er et vidundermiddel mot mygg, and I`m in! Og hvem vet - kanskje er de Danske myggene av den mer daffe sorten. Av den sort som bare så vidt gidder å stikke en blåhvit pløselegg påkoblet en lumsk slange...

Identitetskrise

Det er rart dette med identitet. Hva bygger man sin oppfatning av seg selv på? Det varierer selvsagt fra person til person. Bare innad i min lille familie har vi ulike ting vi baserer vår opplevelse av oss selv på. Vår eldste sønn er en krøsus som liker å måle sin vellykkethet i hvor mye det rasler i pengeboka. Han er i tillegg ambisiøs i alt han gjør og hater å mislykkes. Han bygger sitt selvbilde mye på sin redsel for ikke å lykkes. Og selvsagt på frykten for å bli fattig, hehe. Mellomste bygger sin identitet mye på i hvilken grad han blir sett. Han er totalt avhengig av å få en viss dose kosetid hver dag. Å ligge inntil oss på sofaen, stryke på, stjele varme fra - det gjør ham lykkelig. Han hadde neppe overlevd å ikke bli sett på sine behov for nærhet, og dette definerer ham i mye. Han kan bli superfrustrert om han for eksempel blir avbrutt når han er midt i en setning, da føler han seg overkjørt og oversett. Minstekrapylet definerer seg selv i stor grad ut fra hvor pen hun syns hun er. Har hun fin kjole er verden perfekt. Får hun i tillegg viljen sin er hun aldeles i himmelen. Hvor deilig ville det ikke vært å være småbarn igjen?

Mannen og jeg baserer nok mye av vår identitet på jobb. La oss si at jeg er såpeselger. Jeg er en ambisiøs såpeselger. Jeg kan mine såper, er serviceinnstilt og setter min stolthet i å vite mye om såper og hvordan de skal brukes. Faktisk er jeg en reser til å fikse såpedispensere også. Jeg vet hvordan jeg skal fikse dem for at de skal virke best mulig, og liker å tenke at jeg har et godt ry som såpedispenser-reperatør.

Så hvordan blir det da når noen truer vårt grunnlag for identitet? Hva skjer når en annen såpedispenser-reperatør sniker i kulissene og virker til å lykkes bedre enn en selv? Eller hva når man oppdager at man ikke lykkes i alt man gjør, ofte blir avbrutt, eller ikke er vakrest i landet her?

I mitt yrke som såpedispenser-reperatør har jeg oppdaget at det er en ting som kan redde en fra å gå i (vaske-)kjelleren når noen truer min såpeselgertilværelse. Det er å ha flere arenaer å spille på. For meg som såpeselger er det å lykkes som god venn, eller som god mor, en buffer for å unngå å oppleve nederlag om såpedispenser-reperatør-yrket skulle feile. Om jeg bare har perfekt fungerende barn som kan speile meg som mor, så gjør det ikke noe om jeg daler på såpesuksesshimlen.

Så, hvis min krørsus-sønn samtidig vet at han er en god venn, en flink fotballspiller eller super leser, så gjør det ikke noe om han sliter med matematikk. Eller om min lille datter ikke alltid får viljen sin, så overlever hun føler seg elsket og sett på andre ting. Som at hun kan perle fine perlebrett eller er flink å snakke. Ulike arenaer gir ulik følelse av mestring og verdi. I tillegg er følelsen av å bli elsket og sett en forutsetning for å opprettholde sin identitet som et vellykket menneske.

Hva hvis jeg nå baserte min vellykkethet, mitt behov for å bli sett og elsket, på ukjente mennesker i en fanskare? Jeg kan forstå et slikt behov for å være synlig, for å få bekreftelse fra andre. Førsteamanuensis Gerd Abrahamsen, ekspert på tilknytning, snakker om "kjærlighetsbegeret" og hvordan vi alle jobber for at dette begeret er breddfullt, slik det skal være. Hvis man flyr ut av redet, eller barndomshjemmet, med et halvfullt kjærlighetsbeger, vil man gjøre store forsøk på å fylle det gjennom å få oppmerksomhet og kjærlighet av andre. Eller forgå i forsøket. Forsvinne, bli usynlige, forgå.

Å bli elsket og bli sett henger sådan veldig sammen. Man kan få uendelig med kjærlighet av foreldre og andre omsorgspersoner, og likevel ikke føle seg sett. Eller man kan bli sett på sine behov, men ikke føle seg elsket. Kjærlighet handler ikke bare om kos og behovsoppfyllelse. Det handler også i stor grad om tid. Å bli sett er ofte også å føle at man får rom og tid av noen. Ikke bare "jeg liker deg", altså, men også "jeg ønsker å være sammen med deg". Å fylle kjærlighetsbegeret sitt handler ikke bare om sex og nærhet, det handler også om gode samtaler, øyekontakt og en kommunikasjon som gir deg følelse av verdi. At du er noen. Har verdi.

Det som undrer meg litt er hvordan noen bygger sin identitet på "seertall", bloggbesøkere eller fanskare. Hva gjør at så mange søker en bekreftelse fra andre gjennom å være populær? Hvorfor er det et så nedfelt behov i oss mennesker. Jeg mener - hvem ville ikke være den bygdekona alle slo av en prat med over poren for ca 100 år siden? Den som stod i sentrum for all sladder og bygde sin identitet på å vite alt og være den alle søkte. Og hvem vil ikke være den bloggeren med flest besøk? Den som ser søtest ut og har tilsynelatende mest fornuftig syn på alt som har med mote å gjøre. Er det sunt å bygge sin identitet på det? Jeg er usikker. Jeg vet ikke om jeg vil råde ungdom til den karriereveien om jeg kan la være.

Jeg håper min datter ikke fortsetter å bygge sin oppfattelse av seg selv på hvor vakker hun er og hvor lett hun klarer å tulle oss rundt fingrene for å få viljen sin. Trutmunnen og bambiøynene er allerede på plass, og de kan bli et farlig våpen etterhvert. Ikke minst for henne selv, hvis hun lærer at hun kan bruke den for å oppnå. For å bli sett. Hva når det kommer en med større trutmunn, vakrere bambiøyne og lekrere kjoler? Har hun en annen arena å hente styrke fra? Å bygge identiten sin på? Kan hun få bekreftelse på sitt vesen på annen måte enn hvordan hun ser ut eller sin måte å uttrykke seg på? Føler hun seg elsket selv om hun ikke blir opplevd som iøynefallende?

Kanskje har hun noe å lære av sin bror. Kanskje er det et bedre utgangspunkt å prestere sitt beste ut fra redselen for å mislykkes. Selv om fallhøyden også der er stor. Hva om jeg mislykkes? Hva om såpedispensere blir utdatert? Kan jeg fremdeles bli elsket og sett for noe? Joda, hvis jeg i tillegg er en ambisiøs tubaspiller fordi jeg aldri gjør noe uten utsikten til at jeg kan lykkes.

Jeg tror, med andre ord, at det er lettere å unngå en identitetskrise om man bygger sitt oppfattelse av seg selv på hva man presterer på ulike arenaer, framfor å basere alt på et kort som kanskje ikke holder mål i lengden. Å tro at det eneste du kan bli elsket for er utseende og evne til å henge med i tiden (sladderet, sa bygdekona), blir i mine øyne en falsk trygghet. Hva om du bare er en døgnflue. Hva skjer da med identiteten din når sola står opp?

Nei. Nok fornuft. Jeg må tilbake til å pugge reperasjoner av trykkefunksjonen på offentlige såpedispensere, så... Hey.

Hold in, en kvinnes beste venn...?

"Så godt du ser ut!", min beste venninne smiler imøtekommende mens hun rundhåndet deler ut komplimentet. Jeg takker og føler meg vakker. Bare i et halvt nanosekund streifer hjernen min sannheten bak mitt, i stunden, uretusjerte og oppimot perfekte utseende.

Det hele begynte friskt. Nok en natt uten nok søvn. To krapyl som våknet på skift, og et stadig mer grettent humør på mor. Det er typisk når man som foreldre har forestående planer som ikke involverer barna. De er skapt med en teft de beste blodhunder kan misunne! Det ligger i korta. Skal mor og far ut på noe - ja, da ordner vi en kaotisk natt/innsovning i forkant...

Det er utgjort. Og jeg står opp med grettent fjes og remaposer under øynene. Virkelig et godt utgangspunkt. Som om ikke muffinsmagen er ille nok. Det vil si - jeg har ikke muffinsmage. Jeg har muffins-med-krem-mage, hvor man kan se alle lagene med krem oppover... Lag på lag med tykke kremremser som kryper oppover mot alt som henger ned.
Men jeg tar fatt på dagen.

En runde i dusj får en somregel alltid i bedre humør. Unntaket er når ett stykk hylende krapyl klorer på døra under hele seansen, og "synge i dusjen" får en ny betydning. Synging er ikke alltid tilknyttet glede. Noen ganger er den strengt tatt bare benyttet for å overdøve. Utrolig hvor dauhørt mannen må være, som klarer å overhøre krapylet på utsiden av dusj og baderomsdør, når jeg omtrent når galskapen under rennende vann.

Nuvel. Ren er jeg imidlertid. Og temmelig mye mindre behåret. Ikke nevneverdig mye skadet heller, tross krapylets iherdige forsøk på å bryte lydmuren på utsiden av badedøra mens mor er bevæpnet med barberblad...

Smøring med kremer med fuktighet, d-vitamin, anti-cellulitt, anti-skrukk og foryngelsesgener blir spredt utover min blåhvite vinterhud. Som forøvrig er omtrentlig like blåhvit sommerstid. Med et hint av rosa.
Et lag sparkel, en klatt skimrende trynepynt i velvalgte farger, samt en omgang forlengende, fortykkende og forfargende stoff på vippene fullender det hele. Jeg føler meg smæsjing!

Kveldens begivenhet nærmer seg og jeg har allerede, i løpet av dagens eviglange løp med unger i alle bauger og kanter, bladd gjennom garderoben atskillige omganger. Den blusen med den buksa er jo bra. Eller...? Hva med den grønne kjolen? Nei, for hverdagslig. Tankespinnet snurrer seg mellom hengerne i et skap fullt av støv og møllkulelukt. Finklær til pynt i skapet. Nå skal de luftes.

Jeg trår optimistisk inn i hybelelefantenes rike og finner antrekket jeg i tankene har plukket ut. Merkelig nok har det krympet i skapet. Jeg beskylder elefantene for snikspising av gamle filler. Kroppen min ser ut som en blanding av Truls i kondomdrakt og flodhest i ballettkostyme. Jeg griner innvendig og forkaster fillene i en haug blant elefanter. Nytt forsøk. Kjolen fra sommerfesten i fjor? For vid foran etter at fulle mugger har redusert seg til vrengte lommer. Klassisk svart bukse kombinert med velsignet empiretopp med vidde over magen? Nja... Buksa gir meg muffinskrem-magen fra helvete og jeg ser oppimot høygravid ut. Tårene tar meg snart og jeg svelger høylytt for å redde sparkel og skimmer.

Her må hardere lut til! Jeg roter i skuffene og frem kommer kvinnens beste venn - hold in! En strømpebukse! Mitt verste mareritt. Jeg trør beina oppi det kledelige plagget. Det går greit. Det er først når jeg kommer til låra at trykkinga begynner. Jeg tar tak i strømpebukselinningen som en druknende grabber livbøya. Jeg drar, dytter, puster, peser og - jah! Torturplagget er på plass!! Jeg beundrer skuet i helfigurspeilet, fornøyd med dagens treningsøkt. Rumpa har fått et løft som gir Kardashian-assosiasjoner.

Men hva skuer mitt øye?!? Muffinsen er ikke borte. Den er skvist inn i en mer moderat, sammenhengende brødform. Men øverst, på toppen av den svært innholdende strømpebuksa gliser en diger valk meg hånlig opp i tryne! Jeg knurrer. Hva et poenget med strømpebukser egentlig? De dytter jo bare røkla høyere opp!! Snøftinga mi når nye høyder. Jeg trøkker valken ned i strømpebuksa. Plopp! Der spretter den opp igjen! Jeg river meg lydløst i håret. Det ser jo for pokker ut som om jeg har dobbeltpupper!!!

Pupp! Der sa jeg det! Det må være løsningen. Jeg stuper inn igjen til elefantene og roter på ny gjennom skuffene. Jess! Ut fra underst og inderst drar jeg en bh fra min storhetstid som melkeku. Den har god plass. Jeg trer den på meg og halvveis gråter og halvveis ler innvendig med synet av den halvtomme bh'en. Her skal det fylles!! Jeg tar tak i den gjenstridige muffinsvalken og dytter den resolutt opp i bh'en. Hoho!! Snakk om positiv utvikling! Valken er sporenstreks borte! Og puppene er plutselig i verdensklasse igjen. Jeg har en kløft til og med Dolly ville misunt. Seiersikker hever jeg armene i været.
Plopp!
Vi er tilbake til utgangspunktet.

Pr telefon med min hemmelige, bestevennlige skjønnhetsmentor får jeg tipset om mer hold in. Singlet denne gang. Den duger. Ikke bare er hele muffinsen forvandlet til brød - den har også klemt de vrengte lommene mine oppover og sammen, så jeg iallefall selv ser antydning til storhetstid. Jeg nikker fornøyd til speilbildet. Et nøytralt skjørt med en lekker, ny bluse over topper det hele og jeg er - til mannens synkende tålmodighets glede - klar til fest. Hans øyne blir imidlertid både store og sultne over resultatet av dagens frustrasjoner.

Så, når min venninne strør om seg med kompliment vet vi begge hva som ligger bak. Det handler om et fantastisk resultat av timer med mekking og lakkering. And it works. Enn så lenge.

Når jeg ser meg i speilet på ny ved nattens hjemkomst, er jeg litt usikker på om det hele var verdt det. I fjeset har remaposene dukket frem fra dypet, fint sufflert av en dæsj vippesvarte som jeg kledelig har gnidd utover. Stoffet i singleten har gitt litt etter i løpet av timer med dans og spetakkels, hvilket medfører at puppene i all anstendighet har flyttet seg nærmere sitt nuværende hjemsted. Strømpebuksa - torturplagget - har rullet seg lydløst nedover brødblingsa og jevnlig avslørt den ene etter den andre av mine herlige kremsvuller. For ikke å snakke om bukseskrittet som ligger som en pose midt mellom låra, halvveis ned mot knærne, fint pyntet med hull etter negler som febrilsk har forsøkt å heise den på plass igjen. Jeg ler høyt! Før jeg kaster hele supedeisa i gulvet og ruslet lattermildt inn i seng til ham som elsker både muffinskrem og vrengte lommer.

God natt!

Barnevakt

Barn er en velsignelse. De beriker livet. De gir oss ubetinget kjærlighet. Man var liksom ikke helt fulle mennesker før man lærte å elske noen annen høyere enn en selv. Heter det. Men de er slitsomme også. Og masete. Og ufyselig tidlig oppe på en lørdagsmorgen. Og enkelte har selektiv hørsel. Og andre er ufordragelig trassige. Og noen ganger har man lyst til å selge dem til høgstbydende!

Da er det godt man har barnevakt!

Barnevakt kommer i mange former. Noen barnevakter er kvisete, henglsete fjortisser som forlanger pizza, film og penger for å se etter krapyla noen timer etter leggetid mens mor og far er på komprimert rekreasjon. Noen barnevakter er velsignede familiemedlemmer som sier "jeg tar barna over natta - ut og kos dere!" Slike barnevakter skulle vært rammet inn i gullramme!

Andre barnevakter er slike som gir en et halvt minutts pusterom innimellom hverdagsmaset, minutter målt i nanosekund - nytt ned til minste frekvens. Så som barnetv. Barnetv er verdens mest fantastiske oppfinnelse! Ja, kombinert med den utrolige oppfinnelsen tv, selvsagt. Barnetv gjør at man kan snike seg til noen minutter, innelåst på do, i ensomhet, uten så mye som et minikrapyl hengende i buksebeina! "Sitt her og se på Fantorangen, mamma skal bare på do, kommer snart tilbake" - hvorpå man sniker seg inn på badet, stirrer på det slitne husmorfjeset i speilet og ler en nærmest hysterisk latter av ren lettelse over to minutters pusterom. Før krapylet hyler av frustrasjon fordi smokken har ramlet ned av sofaen, eller Fantorangen ikke finner sjøbanana si...

En annen velsignet barnevakt er Leos. Leos er lek og morro for små og store unger. Eller, iallefall de store. De små må gjerne følges rundt av litt større unger, eller i verste fall foreldre, så de gir en ikke det helt store pusterommet. Men de store - de løper avgårde og kommer bare innom for å se at mor fremdeles sitter med nesa i ei bok, før de styrter avgårde til neste utfordring. Og mor sitter. Stille og rolig. Med nesa i ei bok, fjesboka, vg-nett eller hva som helst som tar oppmerksomheten bort fra alle ungene. For det er unger på Leos. Loads. Skrikende, hylende, dyttende, kranglende, klagende, leende, sultne og trette unger. Og ikke alle er dine. Noen er til og med ufordragelig sytete der de terroriserer slitne foreldre ved nabobordet, og helst ikke vil gi foreldrene så mye som et minisekunds pusterom. Men klarer du koble ut all støy og forstyrrelser, er Leos en genial barnevakt.

Når barna er blitt så store at de klarer å skru på tv og andre duppedingser på egen hånd er alt av wii, Ps, epleprodukter og tegneseriekanaler på tv`n en velsignelse. Det gir deg mulighet til å ligge en halvtime ekstra under dynen. Gjemt i lunken nattevarm dyne, lyttende til latter og diskusjoner mellom lysvåkne søsken i sofaen. Mens man kikker på klokka. Fem minutter til. Fem minutter til. Til man føler seg velsignet som har "snoozet" seg gjennom en hel halvtime over klokken seks. Man føler seg uthvilt og kvikk til man når baderomsspeilet, som forteller at en halvtimes snoozing ikke er likestilt med en 8-timers nattesøvn.

Barnevakter i alle former er en gave til foreldre. Sånn er det bare. Man kan skryte hvor mye en vil om at man elsker å være sammen med ungene, at man digger å finne på ting med dem og forguder hvert minutt man får være sammen med dem. Men, dessverre - de aller fleste av oss elsker hvert minutt man har hvor de fokuserer på noe annet enn ditt eget buksebein, og sitter rolig opptatt med egne ting. Sånn at du får drukket opp kaffen i fred og ro. Eller lagd middag uten forstyrrelser. Eller gått på do alene.

Jeg beundrer foreldre som spenstig sier at de lager mat med minstemann sittende ved bordet med egen kniv til å kutte grønnsaker. Eller som leverer strøkne hjem med barn som sitter stille i en krok og leker med lego mens far rydder. Det er ikke meg. Jeg gjør husarbeid med et barn sittende på støvsugeren, et barn hengende i buksebeinet og ett draende i de andre to. Og jeg innrømmer det gladelig: Jeg elsker barnevakter! I alle former!!
Barn Hverdag Foreldre

Alenetid

Alenetid

Tid for meg,
bare
meg.

Tid til å være
den jeg er.
Uten deg.
Bare meg.

Under teppet,
foran tv'n.
Bare nyte,
bare være.
Bare meg.

Mat for Mons

Smaken er som baken, heter det - og takk og pris for det, kan jeg fort ta meg selv i å tenke. Det kan nemlig ikke understrekes nok at undertegnede ofte ikke har samme smak i mat som resten av husets beboere.

Da jeg traff min utkårede - da vi fortsatt var relativt unge og vakre - bestod dagsmenyen hans stort sett av et helt brød til frokost/lunsj og en grandi, sufflert av halvannen liter cola, til middag. Ja, hvis han ikke slo til med diger "søndagsmiddag" med poteter, kjøtt og brun saus. For meg, som trivest best med salater, pasta og hvitt kjøtt/fisk, var denne "dietten" en overgang. Og en oppgang, kan man vel trygt si. (Og da snakker vi kg...) Med årene har vi jo tilpassa oss hverandre , og i dagens hverdagsstress er maten en god blandings av mine og hans favoritter. Med unntak av frokosten - der sverger jeg fremdeles til annet enn brød, stort sett.

Barnas matvaner må jeg si at jeg sliter mer med å adoptere. Brunost og hvitost på samme skive kan jeg få til. Ost og syltetøy også. Brød kun med smør? Næh... Og dukker verre varianter opp - som makrell i tomat med syltetøy eller prim med smør oppå - står jeg gjerne over... Ikke alt er lkke fristene må jeg bare medgi.

Dagens kveldsmat toppet kanskje det meste:
"Hva vil du ha på skiva, lille?"
"Mmmm...ketsjup og krydder!"
"Ketsjup og krydder?!?"
"Mhm"
"På skiva?"
"Ja. Og kakao!"
Det med kakaoen var mer lettfattelig. Godt med litt varmt på kalde høstkvelder. Men jeg smører fint en ketsjupogkrydder-skive til krapylet, mens jeg skjærer kvalme-grimaser i smug og lurer på om skiva er like usmakelig som den ser ut. Så overleveres skiva og mamsen går og gjør "fornuftige" ting.

"Mamma?!"
"Ja, lille?"
"Jeg tror ikke jeg vil ha ketsjup på skiva, jeg. Jeg vil heller ha smør."

Pfjoooh! Det finnes et snev av fornuft i barnet - hvis middag i dag bestod av to skjeer ris med ketsjup og piffikrydder... #hverdag, #barn, #mat

Movember

Let it grow, let it grow.... 👨

Å kysse en mann med bart er omtrent som å spise kiwi med skall på - fortsatt søtt, men ekkelt hårete!!

God movember! 😄

Gi meg styrke!!

Ja, ikke bokstavelig styrke da - det sørger jo min forhenværende hemmeligholdte trening for. Gi meg styrke til å overleve, er mer dagens motto.

Av og til må jeg nemlig neste gjemme meg under dyna litt for å få pusterom fra mine søte små krapyl. Når man står og bretter sinnsykt lite samarbeidsvillige dynetrekk samtidig som krapyla er i "gardin-henge"-modus og aller helst vil krype inn i dynetrekket man bretter.... Da får ordet "albuerom" brått en ny dimensjon av betydning.

Jeg vet ikke om det er sånn for alle, men i mitt hjem er mors fang alltid best. Det medfører at hver gang mor forsøker å gjøre noe fornuftig, så trenger barna noe. Noe viktig, som et glass melk, en kos, OPPMERKSOMHET, eller noe mer livsviktig som hjelp til lekser eller dogåing. Ting en far slett ikke kan bidra med. Skulle en tro.

Jeg liker å lage mat. Jeg liker faktisk å ha det rent og ryddig rundt meg også, selv om husarbeid ikke er min favorittsyssel må jeg innrømme. Men målet helliger middelet - så lenge det blir fint, rent og ryddig kan jeg tåle å gjøre gørre ting!

MEN. Og det men'et krever store bokstaver. Jeg liker ikke å gjøre ting i fem-minuttersintervall!! Har du forsøkt å lage middag i fem-minuttersintervaller? La meg illustrere...

Vask hender og finn frem kjele. Hell vann i kjele. Legg potetene oppi og sett på komfyren. Ta en ti minutters pause mens minstebarnet får hjelp til å tisse. Husk å vaske hender godt. Finn frem fiskepuddingen. Begynn å dele den. Avslutt delingen og hjelp minstebarnet med å skifte til prinsessekjole. Husk å vaske hender før du fortsetter deling av fiskepudding. Vask gulrøtter. Hjelp eldstemann med å finne treningsklær før du igjen vasker hender og rasper gulrøtter mens du instruerer eldstemann frem til der joggeskoene ligger etter sist trening. Ta en pause mens du rydder opp i en krangel mellom mellomstemann og minstebarnet. Vask hender og rasp ferdig gulrøttene. Dekk bordet med god hjelp av minstebarnet som "skal selv", og rydder bort alt det du setter ut på plassen hennes og finner nytt i skuffer og skap. Redd potetene fra å koke over mens du forsøker å forklare minstebarnet at man ikke kan spise middag med skittent bestikk fra oppvaskmaskinen. Pust dypt tre ganger, innta zen og forsøk å få middagen på bordet mens tre sultne unger småkrangler rundt beina dine og lurer irritert på når maten er klar. Stek fiskepuddingen. Plasser ungene ved bordet før du sjekker potetene og finner dem halvkokte. Del fiskepuddingen i småbiter til ilter minstemann med lavt blodsukker og forsøk å banne innvendig, ikke høyt, når hun hyler intenst fordi maten er varm. Dype pust. Sjekking av poteter og skrelling av halvråe poteter til sultne, grinete unger. Glem gulrøttene igjen på kjøkkenbenk. Sett deg ved bordet og del opp poteten til sur minstemann. Kom på at du glemte ketshupen i kjøleskapet. Reis deg, hent ketshup før det unisonet hylet fra "liker-ikke"-komitéen igangsettes. Klask ketshup over all maten til medlemmene i "liker-ikke"-komitéen. Sett deg, legg på egen tallerk. Legg merke til at minst ei plate på komfyren er glemt avslått i maset fra sultne unger. Reis deg, slå av plata, sett deg. Ta en potetbit i munnen, skjenk drikke til alle, legg merke til de gjenglemte gulrøttene på kjøkkenbenken, reis deg, hent gulrøttene, sett deg. Si "velbekomme" til to av tre barn som har slukt maten. Forsøk å spise middag mens du delvis mater, delvis trygler/bestikker/truer minstemann til å spise iallefall en brøkdel av det hun har på tallerken. Avslutt måltidet, halvmett for å begynne lekselesing med to av tre som snart skal på trening. Smil overbærende i barnas nærvær og innhett bannende innvendig når mannen kommer hjem fra jobb og påstar han er sliten og bemerker småirritert at potetene er halvkokte... Fortsett å gjøre lekser med to barn på en gang mens minstemann absolutt skal sitte i fanget mens hun insisterer på at mor må være med å perle mens dere nå først sitter der.

Skjønner? Gi meg styrke!! #hverdag #mamma

Stae menn og staere kvinnfolk.

Hva skal man si da. Om husets voksneste individer. Lizzom...

Noen ganger oppfører man seg like fjortis som man oftere føler seg inni hodet. Resultatet er som regel alltid like fantastisk. Fantastisk dårlig, snakker jeg da om.

Jeg har dessverre aldri vokst ut av tenåringstrasset. Jeg har en idiotisk evne til å tro, som en kviset og nesevis sekstenåring, at jeg har alt vett i verden. Jeg vet best, basta! Og, det kanskje verste er at om noen mot formodning skulle finne på å motsi meg, så blir jeg trassig. "Jasså? Jaha? Så du mener det, du, ja...? Jaja, du om det. Bare vent og se...." I mitt hovmod setter jeg lit til at tiden vil gi meg rett slik at jeg kan gni meg i hendene, sittende på min pidestall, og med nesen i været si fint "hva sa jeg?"

Totalt idiotisk, barnslig og unødvendig.
Spesielt når det slår tilbake på meg selv.

Nå har det seg sånn, at jeg til alt hell også er gift med en mann som liker å ha rett. Han er ikke like hovmodig som meg i sin framferd, men han er minst like sta. Han gir seg ALDRI. Han argumenterer ikke, han bare setter haka til værs og nekter å rikke seg en tomme. Han er som et irriterende fjell som nekter å bøye seg for vannmassenes tidløse tæring. Han står bare der, staut og utilnærmelig, i vær og vind. Til tider kan han oppføre seg aldeles dustete (...i motsetning til undertegnede, med andre ord...). Og jeg? Jeg blir barnslig.

Så. En sein nattetime, etter en litt fuktig - for min del, og heller svært fuktig for hans del - vennesammenkomst med mye latter og skrål, skulle vi ta beina fatt hjemover. Gjerrig som jeg er kan jeg nemlig ikke betale taxi for en tur som tar kortere tid å spasere enn ventetiden på taxi tar. Så vi skulle spasere i regnet. Først skulle jeg imidlertid innom i vår parkerte bil og bytte fra finsko til støvler.

Bilen vår er en stor og god familiebil som har oversteget sine beste år. Den har avansert inn i forfallets tiår, tross faste avtaler med mekanikeren og vaskesvampen. Det er bare uunngåelig.
Det siste halvåret har elektronikken begynt å fuske. Det betyr i praksis at vi blant annet innimellom opplever at tre av vidunderets ruter automatisk åpnes når vi lukker ei av passasjerdørene bak... Til allmenn irritasjon blant husets voksne beboere.

Denne aktuelle regnfulle natta var derfor kommentaren "Ånei! Jeg åpnet DEN døra!" Ikke det mest kjærkomne utsagn fra min side. Og så kommer vi her da. Stedet hvor vi "voksnes" dustete stahet og barnslighet dunker inn, som en basketball triumferende i nettet. "Åååh, ne-hei! DET skjer ikke lenger!" Mannen mener fast bestemt at det med bilrutenes villfarende egenliv ikke lenger er å spore - til tross for at jeg (som jo ALLTID har rett) opplevde det senest her om dagen. Jeg himler med øynene og tenker hovmodig "Jada, jada, jatt, jatt - bare vent å se", før jeg trer på meg støvlene, slenger igjen bildøra og langer ut på hjemvei. Bare med et ørlite blikk over skuldrene for å sjekke om jeg kan triumfere allerede i nuet. Hvilket jeg ikke kan.

Vi snubler oss hjemover, spar barnevakta hjem og kaster oss i seng før ungene står opp. Hvorpå jeg blir liggende å vri meg halve natta med "tenk-om-atte-viss-om-atte"- tanker, lyttende til regnets tromming på soveromsvindu.

Dagen etter trør jeg halvtrøtt på meg joggesko og optimismen, og spaserer motsatt vei for å hente det aldrende vidunder hjem til vår garasje, som til tider huser såpass med rot at bilen hospiterer på utsiden. Jeg peser meg opp bakkene i stadig dalende optimisme i regnet, bannende over haltende dagsform, og finner -TADA!- en bil som har stått natta over med nedrulla ruter i høstvær de lux. Sur som en sild i fast følge plasserer jeg stumpen på gjennomvått tøysete, ruller opp de trassige vinduene og tester om elektronikken virker såpass at jeg får inn en trudelutt på radioen. Det gjør den. Men stumpen er våt og kald da jeg ankommer heimen - og ikke våget jeg teste hemoroidegrillen på veien i fare for å toaste meg selv i ren lengsel etter litt varme innunder våte jeans.

Jeg kjenner hovmodet vokse under den korte kjøreturen hjem, mens jeg tenker at noen skal få ta skylda for den våte stumpen min - sporenstreks! Jeg buser inn gjennom ytterdøra, som en tordensky med tissevåte bukser, bare for å konstantere at min dustete mann knapt husker at jeg åpnet noen bildør i løpet av natta. Anklagene faller i grus mens min mann skyldsbevisst banker hodet i veggen i frustrasjon over mulige ødeleggelser, mens han samtidig forbanner den tilårskomne bilen som kan inneha sånne dustete gammelmanns-nykker. Jeg står snurt tilbake med nesen begravd i min egen surmuling, unektelig litt skuffet over ikke å rekke å gni det inn før mannen går aldeles i krisemaksimering og omtrent er i utregning på hvor mye ny bil vil koste. Det eneste hovmodet mitt har parkert i, er en mulig dyr bilreperasjon.

Jeg vrenger av meg den våte jeansen og finner kosebuksa, teppet og tv'n mens mannen flyr veggimellom for å finne noe å bøte på innside-bilvasken på. Mens han braser rundt i kjeller og garasje, kroer jeg meg i sofaen mens jeg tenker "bil er bil" og fort ramler av min kjepphøye hest og lander i realiteten mens jeg koster nattens bileskapader brillefint av mine spedbygde skuldre. Hvorfor dvele ved noe man ikke kan vinne på. Lizzom... #stahet #menn #familie

Jeg kan!

Det øyeblikket. Det sekundet da det tennes et lys i øynene på et barn og du vet, du skjønner med hele deg at nå - NÅ - foretok barnet et kunnskapshopp! Sånne øyeblikk gjør det så utrolig verdt det.

Jeg hadde nylig et sånt øyeblikk. Jeg satt sammen med en av husets lømler som skulle lese den evinnelige leseleksa. Lømmelen har nettopp starta på skolen. Han er en ganske typisk gutt, som ikke har tid til dilldall i form av finmotoriske aktiviteter. Lillesøstera lurte senest i dag på om ikke han hadde perlet noen fine perlebrett, slik som hun og størstebroren. Nei, det har han ikke. Jeg tror ikke han har ferdigperlet et eneste perlebrett noensinne. Det interesserer ham overhode ikke. Og bokstaver - pffff! Han har ikke enset dem i det hele tatt. Før han begynte på skolen.

Jeg hadde mine bange anelser da han skulle starte på skolen i høst. Med den manglende interessen for alt finmotorisk, og hans enorme fantasiverden hvor han kan leke i timesvis, lå alt til rette for at dette kunne bli en stor overgang. Dette er typen som kan leke timesvis alene i sin egen fantasiverden av ninjaer og superhelter. Sitte i ro og lytte...? Not so much.

Samtidig er han, kanskje mest på grunn av sin rike fantasi, veldig glad i å bli lest for. Det har vært et slags korstog for meg som forelder dette med lesing. Jeg bestemte meg fort for at det var noe jeg bare ville gi mine barn gleden av - å bli lest for. Jeg liker å lese. Jeg ville at barna mine skulle skjønne min glede av ordene, av verdener skapt av ord og fantasi. Så jeg leser. Og jeg maser om å få lov til å lese. Jeg gjør det til en kosestund. En bok på sengekanten og en pratestund i senga. Samtidig vet jeg hvor viktig lesing er for barns senere evne til å lære å lese selv. Jeg er overbevist om at dersom alle foreldre visste effekten av lesing for å øke barnas leseforståelse, så ville alle brukt den ekstra tiden på å gi barna leseopplevelser.

Nuvel. Poden har vært glad i bøker fra første stund. Men ikke i bokstaver og skriving. Jeg var derfor spent på begynnende leseopplæring. Ville han være som storebroren som måtte motiveres med non-stop til å komme gjennom lesearket, eller ville det gli glattere? Jeg må innrømme at jeg hadde non-stopen klar. Spesielt med tanke på den manglende interessen for alt skolerelatert i forkant.

Så der satt vi da. Med lesearket. S. V. O. Og stavelsene So. Si. Sa. Lo. Li. Ufattelig kjedsommelig å høre på tre ganger hver dag. Like fullt må vi lide oss gjennom det, på hvert vårt vis. Men så, plutselig - vent litt her! "Søtnos? Nå leser du!" Søtnosen ser uforstående på meg. "Ne-hei!" Han flirer litt for seg selv over den gale moren sin. "Joda. Si meg hva som står her!". "Ssssss...e!", han drar erfarent lydene sammen til et ord. "Ser du! Du leser!!" Han stirrer mistenksomt på meg et øyeblikk til. "Du drar jo sammen lydene! Det er det som er lesing. Du leser ordene!" Han stirrer fremdeles mistenksomt på meg. Før det sakte tennes et lys i øynene på ham. Han stråler! Han skjønner! Han tar umiddelbart fart og leser resten av lesearket i rekordfart - et sted mellom intens iver og lykkelig latter. Non-stop`ene forsvinner lenger ned i lommene mine og er i tankene allerede fortært til kveldens tv-stund etter ungenes leggetid. Ilden er tent - han er umettelig i sin søken etter ny visdom. "Hvilken lyd har den bokstaven?! Og den da?" Han leser ord i boken når jeg høytleser om kvelden. Han ser på ord på skilt og logoer. Han øver og øver. Som en utrettelig duracellkanin. Ingen forsterkning trengs her - mestring er belønning nok i seg selv!

Jeg er så utrolig glad og takknemlig for at jeg fikk overvære det øyeblikket der lyset tentes. Det er utrolig å se når barn plutselig forstår. Når det går opp for dem at de ikke er håpløse, at de mestrer, at de kan noe. Det er fantastisk!
Slike øyeblikk er verdt alt slit. Alle våkennetter, all masing, all følelse av ikke alltid å være tidenes mor.

Og nå....over til min egne nyinnkjøpte godbok! :D

#bøker #mamma #hverdagsliv

Lukk døren, lømmel!!

Jeg har emigrert. Flyttet inn på gjestedoen bak låste dører og hengitt meg til ekkoet av tastefingrer i tomme vegger inne på 5kvm. Med unntak av eimen som gjerne blir hengende lavt under taket på sånne rom, har jeg det temmelig herlig. Jeg har fred og ro. Ungene har sluttet å klore på døren, eller pese inn under dørsprekken, hver gang jeg gjemmer meg i husets hemmeligste rom. År med ulåste dodører og aldri alenetid er nå forlengst over. Jeg har til og med tatt med meg "lesestoff" i form av VG-nett, og har ikke hørt et eneste "Mammaaaaah!" på nærmere ti minutter. I do enjoy!!

Så skjer det.

Det ringer på døren. Mannen er ute et ærende, så min mellomste lømmel kommer løpende på lette føtter for å åpne den ytterste døren i huset. Den rett utenfor mitt nåværende skjulested. Jeg holder pusten mens jeg hiver nettbrettet til side og klorer til meg papir fra holderen på veggen. Jeg hører stemmer som spør etter "mamma eller pappa". Lukk døren, lukk døren! Mantraet klinger febrilsk gjennom skallen mens jeg lydløst forsøker å tørke meg både her og der. Jeg tar meg i å undre på hvor mye av stanken som sniker seg ut under dørkarmen hver gang jeg løfter på skinkene for å nå papir eller andre ting. LUKK DØRA for pokker!! Jeg hører podens famling i gangen. Skraping på døra. "Maaaammaaaa....?" Han vet jeg er her. Han sjekket noen minutter før det ringte på døra. Bare for å vite. Tryggheten. Hvor er hun som skal passe på meg?

Jeg biter tennene sammen og svarer innbitt sukkersøtt "Ja, søtnos, mamma kommer straks". Nå vet hvem-det-nå-er at jeg befinner meg rett innenfor døra på det lille rommet med en tissende tass klistret på utsiden. Jeg gremmes. Og så et litt mindre vellykket forsøk på å kontrollere frustrasjonen: "Lukk ytterdøra, søtnos!". "Ok,"svarer søtnosen og jeg hører døra lukkes. Endelig. Jeg trør de siste bitene papir nedi dassen, snor meg inn i jeansene og vasker febrilsk hendene med ekstra mye søtluktende såpe. I full forvissing om at den som ringte på døra nå vet at jeg er på dass. Og at søtklisset såpelukt i liten grad kan overdøve utedass-lukta som ulmer som glødende kull på mine 5 kvm.

Jeg gjemmer nettbrettet bak bossdunken. Intet poeng å entre ytterdøra med nettbrettet i hendene i tillegg. Bare for å understreke poenget ytterligere. "Jeg har vært der inne lenge!". Jeg låser opp døra, før jeg prøver å klemme den smekre kroppen min ut gjennom en fjorten centimeters åpning for å unngå å slippe ut mer luft enn nødvendig mens jeg smetter ut. Bare for å sekunder senere stå øye til øye med loddselgeren. En rødmende, kvisete tenåring med loddboka i hånda og den lukkede ytterdøra bak seg. Og en snørrete guttunge stirrende på ham fra gulvet bak meg.

Hvor er hullet i gulvet når man trenger det?! Jeg dør langsomt mens jeg skyldbevisst kjøper ørten lodd av det stakkars offeret for min odør, fullstendig fokusert på loddboka under min iherdige blikkunngåelses-strategi.

Husets lømmel får i fortsettelsen en omstendelig oppklaring av hva "lukk ytterdøren" innebærer - at man lar besøkende stå utenfor så sant man ikke kjenner dem godt nok til å kunne geleide dem inn i stua mens mamsen tørker rassen på det hemmelige rommet. Lømmelen lytter storøyd og lurer umiddelbart etterpå på om jeg har sett nettbrettet noe sted.... #Hemmelig #lømmel #mammaliv #hverdag

Toppers i tights!

Ja, det er meg. Hun der. Hun som sniker seg gatelangs med mistenksomme blikk i hver retning, iherdig prøvende på å gå i ett med bygningene hun passerer. Hun med vikende, vaktsomt blikk som en fort kunne tro var ute på lysskye ærend. Og i mitt hode er det kanskje ikke så langt fra sannheten.

En skulle ikke tro jeg begynner å nærme meg min beste alder. Jeg ler innvendig av egen oppførsel, samtidig som min selvbevissthet hindrer meg i å opptre på noe som helst annet vis. Kjerring, tenker jeg, oppfør deg! Jeg retter ryggen og går litt mindre snikende det neste kvartalet. Til jeg treffer en tilfeldig motgående fotgjenger. Jeg faller umiddelbart tilbake til min snikende, "i-ett-med-bakgrunnen"-atferd mens jeg sjekker om det til alt uhell kan være at det er kjentsfolk. Da dette viser seg å ikke stemme inntar jeg min mest utilnærmelige atferd - rett i ryggen, blikket fast festet noen kilometer frem og økt gangtempo slik at ingen skulle tru jeg hadde god tid til å rekke det jeg skal. Jeg holder pusten, jogger taktfast forbi, før jeg ramler sammen som en sur ballong dagen etter fest. Jeg overlevde denne gang også.

Overlevde hva, undrer man kanskje, og, joda, jeg skal innvie dere i min forhenværende hemmelighet.

Jeg trener.

Jeg er hun som trer på seg treningsutstyret hjemme og umiddelbart begynner å tenke på de metrene hun må gå fra bilen til treningssalen. I treningsklær. Å gud bedre meg! Treningsklær!! *dåner langsomt* Jogge bukse er greit. Joggesko også. Det er faktisk ikke uvanlige jobbklær i min verden. Tighte treningstopper og tights....not so much!

Jeg er vokst opp i en tid der kvinner i sin best alder, altså som meg, gikk ut på byen - dresset som kvinner på min datidige alder, altså tjue +/- - i lekre tights med dyreprint.... Tightsdamene. De med tupert manke, flæsja røde lepper og en kløft vi ungfoler bare kunne drømme om. Og dyreprint. Enten omkring kløfta eller over høye hæler og oppover smale legger som vel aldri hadde trådd en dag i joggesko... Tightsdamene.

Og her står jeg. Foran helfigurspeilet i gangen, ikledd treningstights. I min beste alder. Tightsdame. Jeg døøøøøør! Og i tillegg må jeg gå hundre meter fra bilen før jeg er innadørs.

Ikke nok med at tightsen på lang vei avslører at jeg prøver å trene - ser man møffinstoppen på toppen av tightsen skulle man vel neppe tro det - i tillegg ser jeg altså ut som min ungdoms mareritt. Jeg skyr treningssenter. Tenk om noen ser meg kløne meg rundt i et treningssenter som en analfabet på biblioteket! Jeg jogger ikke offentlig. Gud forby at noen skulle se min kropp i størrelse liten flodhest bevege seg grasiøst joggende på en skogssti full av treningsnarkomane hobby-maratonløpere. Jeg hadde dødd av skam fordi jeg peser som en hval på land etter fem meter. Ikke fordi jeg nødvendigvis er i dårlig form, hvilket jeg forøvrig kan underskrive på at jeg for tiden er, men fordi jeg også er den heldige eier av et innhaleringsapparat tildelt astmatikere. Flodheststørrelse kombinert med pesing = fordommer fra andre. I mitt hode.

Jeg rekker tunge til den dustet tightsdama i speila og den idiotiske selvbevisstheten hennes - skulle tro hun var fjorten og ikke i sin beste alder! Og like fullt sjekker jeg været i tilfelle det skulle være legitimt å tre en regnbukse over tightsen. Husets herre ler av fruens manglende selvtillit. Jeg forlanger å låne en av hans jakker, størrelse nesten to meter, da jeg vet at de rekker meg minst til knærne. Det er tross alt bedre å se ut som en liten fjott i altfor stor jakke, enn en moden kvinne i tights. Han ler. Jeg gremmes. Tenk om noen ser min ellers lekre bakende i tights!! *dåne på seg* Jeg finner mine lengste støvletter og dytter joggeskoene i en pose (pose faktisk - gud forby noen ser meg bære rundt på en treningsbag - da er jeg jo AVSLØRT!!). Tights i støveletter er jo stuerent! Og vinterjakka - den rekker jo godt ned over stumpen. Ingen kan avsløre mine hensikter med å snike meg rundt i gatene på kveldstid! Jeg nikker fornøyd til speilbildet og fiffer håret så jeg ser mer nonsjalant ut.

Så ender jeg da opp, snikende fra bilen til treningssalen. Selvbevisst og tullete. Inn farer jeg. Gir alt. Puster og peser. Føler meg toppers. I tights. Bomullstights, vel og merke. Her snakker vi ikke dyre treningstights med hold-in og hold-up og alt som ellers er et must. Vi snakker tightsen jeg brukte til sommerkjolen i fjor. Den som er akkurat lang nok til å dekke toppen av bomullssokken, som ikke matcher tightsen. Og ikke har den dyreprint heller. Kjedelig ensfarget bomullstights. Men jeg puster og peser under vekten av min utrente kropp like fullt. Og jeg gir alt.

"Så flink du er!", oppmuntrer treneren. Jeg nikker pesende tilbake fra min sideveis planke og prøver å huske å puste. "Jeg ser du har trent mye før, for det pleier å ta tid å få teknikkene til å sitte", hun smiler ærlig og jeg kjenner stoltheten vokse meg over hodet. Jeg gir alt. Og jeg merker til og med forskjell fra forrige gang jeg sneik meg som en husløs katt, gatelangs i min bomullstights. Jeg kommer til å gjøre det igjen. Trene. Det er jo kjekt! Møffinstopper og tightsdame til tross.

Så nå er det ute av sekken. Mitt hemmelige liv. Som et trenende menneske. I tights. Et selvbevisst, trenende menneske i tights.

Skal ikke se bort fra at du pinadø ikke også finner meg joggende på en skogsti - pesende som en hval på land - om noen måneder... #trening #hemmelig #tights

Ny blogg.

Hodet har kommet over vannskorpen fra mammatilværelsen jeg har befunnet meg i det siste tiår. Og sammen med tid til å eksistere uten vedheng (les: barn), har også skrivekløen gjennoppstått. Sammen med formidlingsønsket.

Noen har garantert lest meg før. Jeg har blogget tidligere. I en blogg forlengst lagt på is. Noen vil kanskje kjenne igjen ordlyden. Fint om de da ikke kobler meg til tidligere sider ;) Det kan være fint å få begynne på ny dust, uten mulighet til gjenkjennelse.

Jeg har ingen tanker om bloggingen annet enn å få ut ordene. Kose meg med innlegg som får meg selv til å humre. Eller som får rystet av meg engasjementet. Et fristed hvor jeg kan kaste tankene av meg uten tanke for hva andre måtte mene. Og dere er selvsagt velkomne til å mene. Ikke sikkert jeg bryr meg om akkurat hva dere mener, haha, men for all del...

Bloggen blir full av hverdagsliv. Betraktninger av verden fra mitt ståsted. Viktige tanker og mindre viktige tanker. Og visvas. Lite interiør og mote, dessverre. Det er jeg blitt for gammel for *ler seg skakk*

Nuvel. Velkommen skal I være.

Hilsen Dusteberta
Les mer i arkivet » August 2015 » April 2015 » Februar 2015
hits